Something has happened

Regjeringens karakterbok

I regjeringens interne makthierarki ser noe ut til å ha skjedd. Se Dagbladets terningkast til statsrådene.

KORT SKRYTELISTE: Regjeringen liker selv å trekke frem hvor mange saker som får flertall i Stortinget, men en del av disse er strengt tatt ikke regjeringens saker, skriver Dagbladets kommentatorer. Foto: Cornelius Poppe / NTB / POOL

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiets mindretallsregjering har stått i en håpløs parlamentarisk situasjon det siste året. Nederlagene har kommet tett, og regjeringen taper omtrent hver femte sak. De liker selv å trekke frem hvor mange saker som får flertall i Stortinget, men en del av disse er strengt tatt ikke regjeringens saker.

Drivstoffkuttet står igjen som den tydeligste politiske smellen det siste året. I tillegg har de hatt et kontinuerlig slit med Senterpartiet, som til enhver tid vil ha kontroll på flertallet.

Tonje Brenna har ikke vist seg som den sterke spilleren hun både burde og skulle være det siste året. Hun ble i stor grad satt inn for å gi statsministeren et bedre bakkemannskap på Stortinget, men har vært overraskende usynlig. Tvert imot virker det som om Tuva Moflag i praksis gjør en større jobb og er langt mer synlig i det daglige arbeidet.

I regjeringens interne makthierarki ser det også ut til å ha skjedd noe. For mens Brenna har slitt med å sette avtrykk, har nestleder og helseminister Jan Christian Vestre styrket seg.

Illustrasjon: Finn Graff

Uorden og nederlag på Stortinget til tross, regjeringen har forsøkt seg på noen motangrep underveis. Motorferdselloven er ett eksempel. Da prøvde de å vise at også de kan gå over streken når opposisjonen gjør det. Problemet er at slike utspill ikke helt har klart å endre inntrykket av en regjering som ikke greier å sette dagsordenen i politikken.

Revidert nasjonalbudsjett ble derimot en liten opptur. Det later til å være bedre stemning mellom samarbeidspartnerne nå enn det var for et år siden. Arbeiderpartiet har justert kursen. De opptrer ikke lenger som storbonden på den høye hesten som tar for gitt at småbrukerne kommer løpende når det trengs. Nå vies det mer tid til pedagogikk, relasjonsbygging og forhandlinger.

Prisen for dette betales av finansminister Jens Stoltenberg, som vokter lommeboka med et stadig mer anstrengt uttrykk. For mens resten forsøker å holde samarbeidspartnerne fornøyde, har Stoltenberg fått rollen som den strenge voksne. Han skjærer tenner hver gang nye krav dukker opp, og må gang på gang forklare hvorfor pengene ikke strekker til. Stoltenberg fremsto streng nok til at alle forsto at det ikke var særlig mer å hente, og budsjettet ble dermed holdt innenfor rammene som ble trukket opp i høst.

Støre og co skal ha honnør for én ting: De holder stø kurs. Man kan være uenig i retningen, men det er i det minste en kurs som ikke bidrar til å øke presset i norsk økonomi ytterligere. I en tid der mange gjerne vil dele ut mer enn det er rom for, har regjeringen stort sett holdt fast ved budsjettlinja.

Her er Dagbladets vurdering av statsrådenes innsats det siste året:

Oi, for et fall. Når nesten hele statsrådslaget faller på karakterboka, er det treneren som må ta ansvaret. Statsministeren har åpenbart ikke kontroll på Stortinget og har gått på smell etter smell. Situasjonen er krevende, men Støre gikk inn i den med åpne øyne uten forpliktende samarbeidsavtaler. Han møter nederlagene med nærmest knusende ro, og framstår som en trygg og solid statsminister. Særlig internasjonalt, hvor han er synlig og stødig, mens det på hjemmebane er mer krevende. Året har vært en politisk berg-og-dal-bane, med valgseier først, og deretter en strøm av dårlige meningsmålinger.

I fjor skrev vi «mens vi venter spent på Nationaltheatret». Valget falt på det såkalte minimumsalternativet, og ett år senere venter vi fortsatt på mange avklaringer. Kulturministeren snakker gjerne om ytringsfrihet og mangfold, men de store ordene fylles sjelden med mening. Hun viser til et rekordhøyt kulturbudsjett, men når lønns- og prisveksten spiser opp mye og en stor del går til momskompenasjon for frivilligheten, er det lite igjen til kunst og kultur. Satsingen på oppgradering av kulturbygg er positiv. Samtidig er Skatteetatens momskrav mot VG en skandale kulturministeren må rydde opp i, frie ord skal ikke møtes med skatt. Etter et historisk sterkt år for norsk film savner vi fortsatt politiske svar på bransjens rop om hjelp og politikk som møter den moderne kultur- og medievirkeligheten.

Stoltenberg-effekten har dabbet av og gløden hans har forsvunnet. Mens regjeringen sto i en av sine mest krevende politiske konflikter om drivstoffavgifter, var finansministeren på bokturné og påfallende fraværende. Det er fortsatt prematurt å konkludere på skatteforliket til Stoltenberg. Hvis det blir noe av, blir det en stor seier. Men om skatteforliket faller, sitter han igjen med lotteriet sitt. Ikke akkurat den mest imponerende skrytelisten for en finansminister som kom inn med betydelige forventni…