Amazing

Jeppe Sandholt: «Ørn»

Hundrevis av naivistiske sider med uttrykksfulle ansikter i ville påfunn.

DEBUT: Den danske illustratøren, animatøren og forfatteren Jeppe Sandholt (44) ble nominert til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris for boka «Ørn» i fjor. Nå planlegges det også for å lage en film av boka. Foto: Strand forlag

Hvordan skal en ørnunge te seg når den har mistet sine

foreldre og blir adoptert av drapsmannens sønn? Er det tenkelig at den vil

tilpasse seg menneskenes verden, lære seg å snakke og vise seg flinkere enn

menneskene til det meste?

Ja, det er tenkelig, om ikke trolig, og denne tanken

om fremmedhat og identitetstilpasning er blitt til en underfull, imponerende,

men også smålåten saga i det helt store, bitte lille formatet.

Strand forlag, som har vokst seg store og sterke med tallrike

utgivelser av bestselgere som «Lunch», «Storefri» og «PondusS», gir nå ut en norsk

utgave av den danske storsuksessen «Ørn», en debutbok som ble nominert til

Nordisk råds litteraturpris.

Boka har hele 836 sider, men er samtidig beskjeden,

bare 2-3 ruter per side med enkle, naivistiske tegninger og lettfattelig

dialog, oversatt til norsk av den velbefarne naivisten Erlend Loe. Han har

funnet seg godt til rette i teksten, og boka framstår som helstøpt.

Tannløs brøleape

Beretningen har få personer. Sentral er gutten Tor, som er

ute på jakt med sin brølende, glisende, skjeggete og delvis tannløse pappa, en

bonde som lever etter eget hode i utkanten av normaliteten.

Hovedmotstanderen

hans er Skogvokteren, en streng, men famlende mann som nokså hjelpeløst prøver

å spore bondens ulovlige snikskyting. Ikke at det er særlig lett, selv ikke når

Tors pappa har skutt en havørn. Guttungen finner en liten fugl på bakken under

redet. Den er nå foreldreløs. Tor tar den med hjem, skjuler den på rommet

sitt og oppdrar den som en lillebror.

Ørnungen lærer seg raskt å snakke og blir til stor hjelp foSr storebror

i skolens strev. Etterhvert blir Tor venn med en annen «outsider», jenta Elvira,

og han strever med å holde relasjonene fra hverandre. Ørnungen får ikke være

med til Elvira, og denne odde situasjonen speiler på en skarp og morsom måte barnas

verden av bagatellmessige sjalusier.

«Less is more»

Selve historien er munter og absurd, men det er særlig

tegningene som gjør boka til noe stort i det helt små. Ved hjelp av

minimalistiske streker klarer Sandholt å gi sterke uttrykk for alle sorter

sinnsstemninger, fra de burleske gledesutbruddene til skeptisk rynkede øyenbryn

og storøyd forbauselse.

Det er forbløffende hvordan et ansikt med to prikker som øyne,

uten munn eller nese, kan uttrykke stille forundring og sorg. Her – i likhet

med norske tegnere som f.eks Anders Kvammen, Flu Hartberg og Tegne-Hanne –

ser vi tydelig hvordan den naive tegneseriekunstens «less is more» trumfer all

slags overdådig AI-grafikk.

Rollespill uten logikk

Bokas 19 kapitler beveger seg ut og inn av dagliglivet. Vi

får underlige besøk i Frankensteinuniverset og noen dype og skarpe

observasjoner rundt vampyrfenomenet. Hele kapittel 14 er viet et komplisert

rollespill tilsynelatende uten logikk, der Elvira, Tor og Ørn, sammen med

«Kenneth fra parallellklassen», kler seg ut og skal leke et spill. Terninger kastes

uten at virkningen av kastene gis noen logikk, og det blir bare tull av det

hele – akkurat som når mine egne to gutter på 10 iverksetter sine teaterstykker.

Tor er Ridder Skarpsverd, Kenneth er trollmannen Ul-Zalafit,

Elvira er Nebula, Trollkvinne og Spillmester, mens Ørn, når han blir spurt hvem

han skal være, sier:

Ørn: Øh ... Jeg har ikke funnet på

noe ennå ... Nå har jeg det! Hva med Herr Syltetøyglass?

Tor: Det kan du vel ikke hete?

Ørn: Ikke?

Elvira: Herr Syltetøyglass er helt

fint!

Ørn: Er det?

Tor: Ja men ...

Fri sjonglering

Så skal de iverksette en «Kampanje» som heter JAKTEN PÅ

KRYSTALLSVERDET, men senere viser det seg at de skal befri en jomfru, altså Elvira.

Det dukker opp EN RØD DRAGE og KLIPPEDEMONEN og spillerne stiger stadig oppover

fra LEVEL 14 til LEVEL 19 i tegninger som plutselig er herlig detaljerte.

Ingen logikk, ingen utvikling i spillet, men de fire er

sterkt engasjert – og kanskje det er slik det er, og må være, når barn slipper

seg løs i alle de mulighetene som finnes i rollespill og fri sjonglering av

myter. Jeg har sjekket med bekjente som driver med spill og lek av den typen,

om det her hintes om kjente spill, men det virker som om referansene bare er

fritt valgt inn, hulter til bulter. Og sånn er det kanskje – både i spillverdenen

og i livet forøvrig.

Gullgruve

I det hele tatt er Jeppe Sandholts bok en gullgruve av

absurditeter som rammer inn barnets strev med å finne seg til rette i livet – all

sjongleringen med identiteter i letingen etter seg selv.

Kanskje til vel så mye

utbytte for oss voksne som driver med barn, som det er for barna selv. Mine to 10-åringer

er iallfall vilt entusiastiske over boka, og sloss om å røske den ut av

anmelderens hender.