Litt etter litt blir hatet normalt
Øystein Solvang
Far
Publisert: 18.06.2026 18:00
«Tror du det kommer tilbake? Alt det gamle hatet?» «Det er tilbake.»
Replikkene er fra den britiske serien «Tip Toe». En homofil mann blir hengt fra en lyktestolpe av naboer, ikke ekstremister. Jeg har sjelden følt et slikt ubehag over noe på TV.
Det sjokkerte mange i Storbritannia da finalen nylig gikk. Serieskaperen sier at serien ikke handler om en fjern fremtid . Det skjer allerede: Ord blir til meninger, meninger blir til hat. Så rammer hatet et menneske.
Som skeiv og far kjenner jeg igjen mekanismen også her.
Hatet kommer ikke på én gang
For gutten min på fire er regnbueflagget like selvfølgelig som julepynten i barnehagen. Men i år har jeg ikke hengt det opp. Hva om han står der når noen river det ned? Han ville ikke skjønne hvorfor en voksen ble sint, bare bli redd.
Å være skeiv har aldri vært helt trygt. Da jeg ble født, var kjærlighet mellom menn fortsatt kriminalisert. Siden har vi vunnet mye. Men nå øker hetsen og truslene igjen.
Det starter smått. En stygg kommentar. Bare ord, bare et flagg, lett å bagatellisere. Så blir det neste grovere, fordi det forrige slapp unna. Gradvis flyttes grensen for hva man kan si, og til slutt for hva man kan gjøre.
Derfor må flagget opp igjen
Det rammer særlig transpersoner, som er svært få, men får mest hat. Og det rammer barn som ennå ikke har ord for hvem de er, men som hører hvordan voksne snakker om «sånne».
Kommentarfeltene renner over av folk som kaller oss en trussel mot barn. Det samles inn penger mot pride i skolen. KrF vil fjerne regnbueflagget fra offentlige flaggstenger. Likestillings- og diskrimineringsombudet kaller debatten «råtten» , og PST venter mer hets . Truslene har økt.
De som skriver stygge kommentarer, er sjelden ekstremister, men vanlige mødre og fedre. Sinnet deres handler om det barna lærer. Men læreplanen handler mest om respekt for at folk er forskjellige.
Regnbueflagget må opp igjen. Ikke for min skyld, men fordi sønnen min skal vite at faren hans ikke gjorde seg usynlig.
Kanskje ser du Pride som bare politikk. Ja, noe av det er en kamp for retten til å være den man er. Men flagget viser at alle slags familier hører til. Det er ingen provokasjon, men en rettighet. Du vet ikke hvilke av barna dine som en dag vil trenge å høre det.
For fire år siden skulle gutten min på sin første Pride-feiring. Men så skjøt en mann mot London Pub. To mennesker ble drept, paraden ble avlyst. Vi la ned blomster ved åstedet.
Snart blir han gammel nok til å forstå at noen forakter faren hans. Men regnbueflagget må opp igjen. Ikke for min skyld, men fordi sønnen min skal vite at faren hans ikke gjorde seg usynlig.
Read the full article at Aftenposten →
NO