Veilederen som krympet
Foto: Javad Parsa/NTB Var det en seier at vi fikk en veileder for kjønnsmangfold? Ja, men ikke for transfolk, og heller ikke for demokratiet.
Publisert: 18.06.2026 21:00
I 2023 fikk Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i oppdrag å utrede en tredje juridisk kjønnskategori i Norge. Bakgrunnen var blant annet at ikke-binære har dårligere levekår og lavere livskvalitet enn de fleste andre grupper i samfunnet, også sammenlignet med andre skeive.
Ikke-binære er personer som ikke opplever seg som enten mann eller kvinne, eller som opplever seg som begge deler.
Bufdirs utredning konkluderte med at staten bør gjøre mer for å bedre levekårene til denne gruppen.
Så kom motstanden
Blant tiltakene som ble anbefalt, var innføring av et tredje juridisk kjønn og utvikling av en nasjonal veileder om kjønnsmangfold.
Veilederen var i utgangspunktet et beskjedent tiltak. Den er ikke juridisk bindende og skulle først og fremst gi råd om hvordan offentlige tjenester kan møte mennesker med ulik kjønnsidentitet.
Likevel ble den i den offentlige debatten ofte fremstilt som et radikalt og kontroversielt prosjekt. Ordskiftet gjorde det tydelig hvor omstridt selv beskjedne tiltak for å anerkjenne kjønnsmangfold er blitt.
Mange transpersoner satt igjen med en opplevelse av at deres identitet og verdighet ble gjort til gjenstand for offentlig debatt på en måte få andre minoriteter ville ha akseptert.
I mediene og offentligheten ble det blant annet diskutert om det er rimelig å bruke transpersoners foretrukne pronomen. For mange av oss fremsto det som en merkelig diskusjon.
Resultatet ble en veileder som i stor grad oppfordrer til respektfull språkbruk, men som samtidig understreker at dette ikke er noe man kan pålegges.
Hvordan presset virket
For oss har dette vært en merkelig debatt. Selvsagt er det trakasserende å konsekvent omtale en mannlig kollega som «hun». Det er ikke først og fremst et spørsmål om ytringsfrihet. Vi kan ikke si hva som helst til eller om andre mennesker på jobb bare fordi vi har en ideologisk overbevisning.
Tenk om jeg som lærer korrigerte et barn som kalte adoptivfaren sin for «pappa», og sa: «Du kan ikke kalle ham pappa. Han er adoptivfaren din, og jeg anerkjenner bare biologisk foreldreskap.»
De fleste ville sett at min personlige overbevisning er irrelevant i en slik situasjon. Jeg kan ikke gjøre jobben min uten å vise grunnleggende respekt for menneskene rundt meg.
Tenk om jeg som lærer korrigerte et barn som kalte adoptivfaren sin for «pappa», og sa: «Du kan ikke kalle ham pappa. Han er adoptivfaren din, og jeg anerkjenner bare biologisk foreldreskap.»
Pronomen er ikke et unntak fra de vanlige normene for respektfull omgang mellom mennesker.
Men det var ikke der kampen sto
Så ble det til slutt en veileder. Men den ble ganske annerledes enn det opprinnelige utkastet.
Det skyldes blant annet tydelige føringer fra et storting i moralsk panikk, omfattende innsynsbegjæringer, et stort antall høringssvar og det som trolig var et forsøk på å formulere veilederen på måter som ville møte mindre motstand.
Bufdir har gjennom denne prosessen vært utsatt for et betydelig press. Å besvare innsynsbegjæringer, stille opp i mediene og håndtere omfattende høringsrunder krever både tid og kapasitet. Det påvirker også menneskene som står i arbeidet.
Det var målet.
De som ønsket å skrinlegge denne veilederen, er nok ikke misfornøyde med at det til slutt ble en veileder. Utfallet virker bedre for dem enn om de hadde vunnet fram med forslaget om å skrote den.
Hvem vant?
Nå får de i pose og sekk. De har fått påvirke veilederen betydelig, samtidig som de fortsatt kan hevde at den er farlig eller ufaglig.
Det som skjedde, var at vi tapte, og de vant.
En seier på alle fronter.
Veilederen bærer preg av en sterk frykt for å tråkke motstanderne på tærne. Men det var transfolks tær den egentlig handlet om.
Motstanden mot veilederen fikk stor oppmerksomhet i offentligheten. Debatten tok mye plass, slet ut mange transpersoner og bidro til økt usikkerhet blant både tjenesteytere og brukere.
Samtidig fikk motstanden konkrete politiske gjennomslag, både gjennom føringer fra Stortinget og gjennom en nedkjølende effekt som gjorde at veilederen ble svakere og mindre tydelig.
Veilederen bærer preg av en sterk frykt for å tråkke motstanderne på tærne. Men det var transfolks tær den egentlig handlet om.
Vi frykter at den samme taktikken vil bli brukt igjen. Og igjen.
Derfor er vår tillit svekket
Vi satt i ekspertgruppen som utarbeidet de opprinnelige rådene. Det var et omfattende arbeid, som vi sa ja til fordi vi hadde tillit til at staten Norge også i politisk betente saker ville legge faglige vurderinger til grunn.
Den tilliten er betydelig svekket.
Vi har lenge trodd at Norge ville stå imot metodene og retorikken vi har sett vokse frem internasjonalt. Nå er vi ikke lenger like sikre.
Det er juni, og hver dag leser vi hundrevis av kommentarer der argumenter og begreper fra kjønnsmangfoldsmotstandere gjentas og…
Read the full article at Aftenposten →
NO