Denne uken var vi på skoleavslutning for vår staute og høyreiste 19-åring. Han har gått 13 år på skolen. Nesten to av dem mens pandemien raste.
Han tilhører en generasjon som får mye tyn.
Ikke minst fra voksne folk. Det okkes fælt for tiden. Ungdommen kan ingenting, hører jeg. De er liksom oppslukt av de små og store skjermene sine, frakoblet det virkelige livet. Spesielt lite vet de om politikk og samfunn.
I rekken av rapporter fra forskerhold får vi nå vite at en fjerdedel av dagens ungdommer er «demokratisk frakoblet» . Selveste kunnskapsstatsråden er bekymret.
Spesielt svake er de visst når det kommer til grunnleggende forståelse av politiske institusjoner, maktfordeling og rettsstatsprinsipper.
Det er alarm!
Eller kanskje ikke. Rekk opp hånden alle dere lesere som kunne redegjøre for alt slikt da dere var i slutten av tenårene. Eller nå, for den del.
PANDEMISTILLE: Dagens 19-åringer fikk pandemien midt i ungdomsskoletiden. Foto: Håkon Kvam Lyngstad / VG Vi skal ikke kimse av bekymringsfulle funn om dårlig læringsutbytte i den norske skolen. Ei heller for potensielt svekket demokratisk beredskap i møte med denne verdens stadig mørkere krefter.
Det er vår jobb som foreldre (og voksne) å være bekymret for etterveksten. Og generasjonen som nå er på vei ut i etterskoleverdenen har hatt en del særegne utfordringer.
Jeg nevnte pandemien. For dem som nå er 19 rammet den ekstra hardt. I den for oss alle utfordrende ungdomsskoletiden ble de sittende hjemme på rommene sine i lengre perioder.
Det finnes sikkert tall på dette også, men min hypotese er at akkurat denne gruppen er mer preget av isolasjonen enn alle andre.
Enda viktigere, kanskje, er at de fikk smarttelefonene, iPadene og etter hvert AI-teknologien i fleisen, nærmest helt uregulert. Verken skolemyndighetene eller vi foreldre klarte å finne riktig balanse mellom det digitale og det analoge.
For ikke å glemme det kanskje tristeste: At verden for om lag ti år siden sporet helt av. Dagens 19-åringer er vokst opp med en ustabil og avsindig politisk superkjendis som alle har vært nødt til å forholde seg til, nærmest ustanselig.
Og de forferdelige krigene, både i Ukraina og på Gaza.
De står overfor en verden og en fremtid som trolig føles ganske skremmende.
Er du bekymret for fremtiden? a Ja b Nei c Av og til
Der vi, foreldrene deres, vokste opp i en tid der demokratiene var på fremmarsj og AI bare var noe som eksisterte i corny sci-fi-filmer, er de unge her eksponert for et helt annet, og langt mer dystert kulturelt klima.
Så ja, det er noe som skurrer litt.
Men jeg vet ikke helt. Har det ikke i grunnen alltid vært sånn? På kort tid denne våren har vi deltatt på avsluttende seremonier både på universitetet, på videregående skole og i forbindelse med humanistisk konfirmasjon.
Jeg kan ikke annet enn å tenke: For en nydelig ungdom vi har.
Og hvor mye allmenn sutring det er over hvor elendig det står til med dem.
Det ble faktisk litt roligere i de sinteste kommentarfeltene da ungdommen i takt med tidsånden ble mer høyreorientert. For da klimasaken dominerte for sju-åtte år siden, og ungdommene brølte for klodens ve og vel, var det ikke måte på forfallsfortellinger blant den eldre garde.
Men sånn er pendelbevegelsene og tidsåndssvingningene. De skifter politisk farge.
2019: Den gangen de unge brølte for klimaet. Foto: Gisle Oddstad / VG Nå er det venstreorienterte voksne som geberder seg over ynglingene, og hvor konservative de er blitt. Siste meningsmåling fra Respons for VG og Aftenposten viser at nesten halvparten av de under 30 sier de vil stemme Frp.
Uansett, da, hva som til enhver tid er hot og not – og ungdommene har alltid mer nese for slikt enn oss gamle kynikere – så er de stort sett opptatt av de unge folk skal være opptatt av.
Klart de er bekymret for voksenlivets prøvelser. Hvem var vel ikke det da de sto i samme situasjon? Men de står jo også overfor livets utallige muligheter!
For oss middelaldrende er det både forlokkende og nervefremkallende å flørte med tanken om å kunne oppleve den unge voksentiden på nytt.
Men tenk å være 19 år, da, og på dørstokken av alt. Det er helt svimlende!
BEKYMRET: Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Foto: Gisle Oddstad / VG Russetiden er tilbakelagt, og det er straks sommerferie. Årets fineste tid. Mange av dem skal ut i jobb. Andre skal – med god samvittighet – ta det litt easy etter alle årene på skolebenken.
Enkelte skal ut i førstegangstjeneste (litt for få, kanskje), mens noen forbereder seg til nye år på en langt mer avansert skolebenk.
Jeg er overhodet ikke bekymret for ungdommen som sådan. Det er ikke denne generasjonen som har klart å snu gode tider til politisk mørke. Det er ikke denne generasjonen som sender sine egne brødre og søstre ut i krig.
Og det er ikke denne generasjonen som bruker altfor mye tid på krangling og hodeløse ytringer i sosiale medier. Tvert imot: De er mer påholdne. De skjønner de digitale farene.
Det er mulig at en del av dem sliter med demokratiforståelsen.
Men sannelig ikke mer e…
Read the full article at VG – Verdens Gang →
NO