Kollapsen i eiendomsmarkedet i det tidligere IT- og tek-området Kista utenfor Stockholm er et varsko til norsk næringsliv.
Steinar Vadla Risa IT-kjempen Ericsson kastet i mai i år kortene i Kista og flytter nå hovedkontoret sørover til Hagastaden som er nærmere Stockholm sentrum. Foto: JONATHAN NACKSTRAND / AFP / NTB
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.
Kista utenfor Stockholm var lenge selve symbolet på fremtidstro. Området ble kalt «Sveriges Silicon Valley» .
Her lå Ericsson, IBM og noen av Nordens viktigste teknologimiljøer. Investorer strømmet til. Eiendomsverdiene steg. Kjøpesenteret Kista Galleria var et trekkplaster,
I dag er historien en annen. Nå klassifiserer svensk politi Kista som et utsatt område preget av hverdagskriminalitet.
Ericsson flytter hovedkontoret til Hagastaden. IBM har redusert sin tilstedeværelse. Kontorledigheten er blant de høyeste i Stockholm-regionen.
Eiendomsanalytikere beskriver Kista som en taper på eiendomsmarkedet, og investorer reagerte umiddelbart da Ericsson varslet sin utflytting.
Dette handler ikke bare om eiendom. Det handler om hva som skjer når kriminalitet får vokse over tid. Når tryggheten forsvinner, flytter pengene etter
Det mest oppsiktsvekkende er ikke at selskaper flytter. Det mest oppsiktsvekkende er hvorfor .
Gjennom flere år har Kista slitt med økende kriminalitet, utrygghet og svekket attraktivitet. Området som tidligere var et utstillingsvindu for svensk innovasjon, forbindes nå med problemer som gjør det vanskeligere å tiltrekke seg både ansatte og investeringer.
For næringslivet er dette mer enn et samfunnsproblem. Det er et konkurranseproblem.
Når ansatte opplever reiseveien til og fra jobb som utrygg, påvirker det rekrutteringen. Når kunder opplever et område som mindre attraktivt, påvirker det handelen. Når selskaper flytter ut, påvirker det verdien på omkringliggende eiendommer.
Dominoeffekten er enkel: De ressurssterke flytter først. Så svikter kundegrunnlaget. Deretter flytter butikkene og leietakerne. Til slutt flytter verdiene.
Aksjemarkedet har allerede forstått dette. Da Ericsson varslet utflytting fra Kista, ble eiendomsselskapet Corem møtt med negativ investorrespons. Markedet ser det mange politikere overser: Kriminalitet er ikke bare et politi- og samfunnsproblem. Det er en finansiell risiko.
Som sikkerhetsrådgiver har jeg i flere år advart om at kriminalitet påvirker langt mer enn trygghetsfølelsen. Den påvirker omsetning. Den påvirker rekruttering. Den påvirker investeringer. Og den påvirker verdier .
Likevel behandles trygghet fortsatt ofte som en kostnadspost. Man setter opp noen kameraer. Man går noen vekterrunder. Så håper man på det beste.
Det holder ikke. Kista viser at trygghet i realiteten er verdibeskyttelse.
Når kriminalitet får etablere seg over tid, svekkes områdets attraktivitet. Det skjer gradvis. Derfor er det også lett å overse utviklingen helt til konsekvensene blir synlige i regnskapene. Da er det ofte for sent.
Hva betyr dette for Norge? Norge er ikke Sverige. Men det betyr ikke at erfaringene er irrelevante. Tvert imot.
Kjøpesentre, kollektivknutepunkter og byområder i Norge opplever mer vold, mer utrygghet og mer åpen kriminalitet enn tidligere. Samtidig investeres det milliardbeløp i byutvikling, handel og eiendom.
Derfor bør næringslivet følge utviklingen i Sverige nøye. Ikke fordi Kista nødvendigvis er Norges fremtid, men fordi Kista viser hva som kan skje når kriminalitet får vokse uten at noen tar de økonomiske konsekvensene inn over seg.
Spørsmålet er ikke om trygghet skal inn i investeringsanalysen. Spørsmålet er hvorfor det fortsatt ikke er en selvfølge å ha en trygghetsstrategi.
Read the full article at VG – Verdens Gang →
NO