Because every time a place like this disappears, someone in our city becomes permanently homeless.

Siste mårrapils for filleproletariatet

Roy-Are Coucheron Stene

Skribent, Oslo

Publisert: 17.06.2026 19:00

Før var de overalt på Løkka. De småslitte oasene med sitt mørke treinteriør og bartendere som fungerte som sjelesørgere. De var arbeidernes skjenkesteder og filleproletariatets tilfluktssteder. I dag er nesten alle borte. Igjen på Grünerløkka står Alexandria og Naboens, samt Ocean i Trondheimsveien – byens siste bastion der du fortsatt kan få servert en øl klokken åtte om morgenen.

Når disse stedene forsvinner eller transformeres til überkule hipstersteder, handler det om mer enn økte ølpriser eller grådige gårdeiere. Det handler om kapitalismens endelige kolonisering av det sosiale livet i Oslo. For å forstå tragedien som utspiller seg i byens gater, må vi rette blikket mot den franske filosofen Guy Debord og hans teori om skuespillsamfunnet.

Debord argumenterte for at det moderne livet har beveget seg fra en tilstand av å være , via å ha , til et samfunn som utelukkende handler om å fremstå . De gamle brune pubene tilhørte i stor grad sfæren for å være . Man gikk dit som et uperfekt menneske for å sitte i en felles dagligstue. Det var ingen slipstvang, intet krav om å fremstå som vellykket, og man ble akseptert selv med lav kjøpekraft.

Sosial showoff

I dag har markedskreftene transformert utelivet i Oslo til et iscenesatt skuespill. Når et gammelt stamsted som Sangam på Schous plass gjenoppstår som det hippe «Hytta», flyttes lokalet over i sfæren for sosial showoff . Alkoholen, interiøret og gjestene blir rekvisitter. Unge, kjøpesterke profesjonelle betaler villig en overpris, ikke for kvaliteten på ølen, men for den sosiale kapitalen det gir å bli sett på akkurat dette stedet.

Foto: Privat Det mest perverse ved denne utviklingen er hvordan skuespillsamfunnet kommersialiserer selve autentisiteten. De nye konseptbarene kopierer gjerne den røffe estetikken, henger opp retro emaljeskilt og later som de har «sjel». Men det er en kontrollert illusjon. Den ekte, uregulerte folkeligheten er rensket bort.

De nye konseptbarene kopierer gjerne den røffe estetikken, henger opp retro emaljeskilt og later som de har «sjel»

Prisen blir et effektivt verktøy for sosial filtrering. Ved å skru opp prisene signaliserer eierne nøyaktig hvilke kunder de vil ha, og hvem de vil være foruten. Det slitne klientellet – de ensomme, de uføre og «dagdriverne» som før fant et hjem her – passer ikke inn i glansbildet. Deres usminkede liv og lave kjøpekraft bryter med den glatte estetikken skuespillet krever. De blir aktivt priset ut og gjort sosioøkonomisk hjemløse.

De brune pubene var unike

Når de tradisjonsrike stedene som Lorry, Gamle Major eller Scotsman legger seg på et prisnivå langt over det det gamle klientellet har råd til, forvitrer Oslos sosiale sikkerhetsnett. De brune pubene var unike fordi de tillot en ikke-kommersiell logikk i et kommersielt rom; man kunne sitte der en hel dag på én enslig pils bare for å ha menneskelig kontakt.

Når disse lommene av aksept dør ut, står vi igjen med et strømlinjeformet, fremmedgjørende bybilde. Oslo blir en by der du må prestere og forbruke for å ha en rettmessig plass i offentligheten.

Hvis du er så heldig å fortsatt ha en ekte, ufiltrert lokalpub i nabolaget ditt, må du ta vare på den. For hver gang et slikt sted forsvinner, blir noen i byen vår permanent hjemløse.